Publisert: 22.02.2021
Arbeidsledighet - NAV
Det var en liten økning i arbeidsledigheten siste uke - 400 personer. Men bak dette ligger en nokså markert nedgang i antall helt arbeidsledige på 0,1 prosentpoeng av arbeidsstyrken. Antall delvis ledige gikk litt mindre opp enn antall helt ledige gikk ned. Men den tredje kategorien ledige, arbeidssøkere på tiltak, økte også. Dermed ble det en økning i den samlede arbeidsledigheten, men ledighetsraten med en desimal holdt seg på 7,4 prosent.
Ukestallene sesongjusteres ikke og arbeidsledigheten pleier å gå ned fra januar til februar. Under normale forhold fokuseres det gjerne på utviklingen «bruttoledigheten» - som inkluderer ledige på tiltak og helt ledige, men ikke delvis ledige. «Fasiten» for utviklingen i denne bruttoledigheten kan sies å komme neste fredag (26.2) – med utviklingen i sesongjusterte «månedstall» - hvor månedstallet er det en betrakter som siste dag i måneden. Fasiten er altså slik at det eneste som teller er status den dagen som defineres som månedens siste.
Investeringer i olje, kraft og industri i 2020 og 2021
SSB investeringsundersøkelse for de tre viktige næringene oljeutvinning, kraftforsyning og industri gir fortsatt liten grunn til kortsiktig optimisme. De innsamlede tallene for bedriftenes investeringsplaner er i løpende priser og for å kunne være en prognose må de justeres for systematikk i anslagene med hensyn til anslagstidspunkt. Jeg er opptatt av volumutviklingen og inkorporerer noen røffe anslag for prisutviklingen i vurderingene nedenfor.
Oljeinvesteringene er klart størst. Planene for 2021 er oppjustert fra november til februar, men en rimelig tolkning kan være at de antyder et fall på årsbasis på rundt 6 prosent i år. For neste år ligger det nå derimot an til et fall på godt over 10 prosent – men det anslaget er spesielt usikkert – så lang tid på forhånd.
Industriinvesteringene som ifølge nasjonalregnskapet falt med nær 11 prosent i fjor, ligger an til å falle ytterligere noe i år, kanskje 2-3 prosent.
Investeringene i kraftforsyning gikk litt ned i fjor, men ligger an til å falle betydelig i år. En nedgang i området 15-20 prosent virker sannsynlig.
Byggeareal
Igangsetting av bygg gikk markert ned i januar, både til boliger og andre bygg. Igangsettingen av boligareal (sesongjustert) var i januar 6 prosent lavere enn gjennomsnittet i fjor. Det kan se ut til at tendens til økning for boliger er brutt.
Igangsetting av andre bygg (primært næringsbygg) var i januar 11 prosent under gjennomsnittet i fjor. Tendensen til nedgang gjennom fjoråret ser ut til å fortsette, noe som ikke lover godt for investeringsutviklingen i fastlandsbedrifter.
Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene - TBU
TBU kom mandag med sin foreløpige rapport før inntektsoppgjørene. Veksten i konsumprisindeksen (KPI) anslås til 2,6 prosent i 2021. Et lønnsoppgjør som ender med en årslønnsvekst på 2,6 prosent vil dermed kunne sies å innebære en forventning om uendret reallønnsnivå.
Lønnsveksten i NHO-bedrifter i industrien er foreløpig beregnet til 2¼ prosent. Lønnsveksten var høyest i Virke-varehandel med 3½ og Finanstjenester med 3¼ prosent, og lavest i Staten med 1,8 prosent og begge Spekter-områdene (Helseforetakene og Øvrige) - med 1¾ prosent. Som følge av at noen oppgjør i kommunesektoren ble avklart sent er det ingen foreløpige tall for kommunesektoren.
Industriens kostnadsmessige konkurranseevne målt med relative lønnskostnader er betydelig forbedret ifølge foreløpige tall. Det største bidraget kommer fra svekkelsen av krona (og mye av fjorårets svekkelse – som årsgjennomsnitt – er nå reversert), men timelønnskostnadene ser også ut til å ha økt mindre i Norge. Ifølge disse tallene var den kostnadsmessige konkurranseevnen i 2020 tilbake til nivået i 2000, etter en vedvarende reduksjon som for alvor skjøt fart etter oljenedturen i 2014/15. Kostnadsnivået er likevel fremdeles 20 prosent høyere enn hos handelspartnerne. Med uendret kronekurs (fra fredag 19.2) og ut året vil krona (konkurransevektet) som årsgjennomsnitt styrke seg 4,2 prosent i år. Dermed ligger det an til at den kostnadsmessige konkurranseevnen vil svekkes i år, nesten uansett resultatet i lønnsoppgjøret til våren. At kostnadsnivået er høyere i Norge reflekter høyere produktivitet og et høyt inntektsnivå.
Her ligger pressemeldingen, kortversjonen og den foreløpige rapporten:
https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/tbu-forelopig-rapport-2021/id2834708/
Lønnsveksten i 2020 og frontfagsmodellen
Korona medfører at lønnsstatistikken for 2020 gir et litt feil bilde av realitetene. Sammensetningseffekter forklarer mye av det tallene viser. Forskjeller i lønnsvekst mellom områder og avvik til frontfagsrammen, har derfor medført en trolig forfeilet kritikk mot frontfagsmodellen.
Dette er omtalt nærmere her: https://www.ks.no/fagomrader/lonn-og-tariff/tariff-2021/frontfagsmodellen-og-lonnsveksten-i-2020/
Perspektivmeldingen (PM21)
Den svært forsinkede perspektivmeldingen kom forrige fredag (12.2), og inneholdt få overraskelser. Oppdaterte beregninger viser at utfordringene mht. balanse i offentlige finanser - rykker nærmere når tiden går:
Fram mot 2030, vil en innenfor handlingsregelen og med en nøytral finanspolitikk (oljepengebruken øker i takt med fastlands-BNP) ha et handlingsrom i statsbudsjettet som tilsvarer de økte kostnadene i kommunesektoren og i helseforetakene som skyldes demografiske endringer. Med andre ord må all «ny moro» finansieres med kutt eller at utviklingen blir gunstigere enn lagt til grunn. Og først skal man komme ned til handlingsregelens krittstrek – 3-prosentbanen. Denne krittstreken er imidlertid hevet fra det som ble lag til grunn i nasjonalbudsjettet for 2021, jfr. av avsnittet «markeder» nedenfor, men Norges Bank mener den bør senkes, jfr. avsnittet om årstalen.
På lenger sikt er det et betydelig innsparingsbehov - hvis alt forløper som lagt til grunn i basisforløpet – som er å betrakte som en nøytral bane med rimelige antagelser om fremtiden uten nye tiltak. Innsparingsbehovet er tallfestet til nær 5 mrd. kroner årlig – for å få balanse i 2060, men det er under forutsetning av at man starter med innsparingene alt i 2022. Med andre ord – for å få balanse i 2060 – må det kuttes klart mer enn det en kan bruke på «ny moro».
Beregningene omtalt ovenfor hviler på en rekke forutsetninger. Selv uten å trekke inn usikkerhet knyttet til økonomiens virkemåte og befolkningens preferanser og helse, vil disse tallene for innsparingsbehov være usikre. To sentrale punkter i regnestykket vil være hva oljepengebruken i 2022 blir, og beliggenheten til handlingsregelens krittstrek i 2060 som jo påvirkes av forløpet til verdens børser og valutakurser. De omtalte beregningsresultatene bør derfor oppfattes som illustrasjoner og ingen fasit.
Når det er sagt – betyr ikke det at det er noen mindre grunn til bekymring. Det er mange faktorer som peker i samme bekymringsfulle retning. Her ligger perspektivmeldingen og om ikke lenge vil det også bli lagt «tallene bak figurene» der. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-14-20202021/id2834218/
Norges Banks årstale
Talen ble holdt digitalt og var en god redegjørelse for mange forhold i norsk økonomi og med få nyheter og brannfakler. Brannfakkelen som ble tent, gjaldt oljefondet og den forventete avkastningen som Norges Bank vurderer til å være nærmere 2 enn 3 prosent. En liknende melding ble sendt fra Norges Bank i 2012, og fem år etter var 4-prosentregelen blitt en 3-prosentregel, se eget avsnitt lenger ned.
Analysen av økonomien, at det i kriser bør brukes statlige penger, at det er viktig å arbeide for å hindre at arbeidsledigheten biter seg fast på et høyt nivå, men at det også viktig å avvikle ordninger som begrenser omstillingsevnen raskt når forholdene tillater det og at en i en normalsituasjon bør ligge under handlingsregelens krittstrek i oljepengebruken, er velkjente vurderinger som deles av mange – inkludert meg.
Noen andre momenter i talen det er verd å «ha inne»:
Robotisering betyr at mer tradisjonell arbeidsintensiv industriproduksjon forblir eller flytter tilbake til høykostland.
Synet på finanspolitikkens rolle er endret i mange land. I en lang periode har den rådende oppfatningen vært at finanspolitikken bør følge enkle regler og i liten grad brukes aktivt i konjunkturstyringen. Redusert rom for pengepolitikk (fordi renta og det «nøytrale» rentenivået er svært lave) og utfordringer knyttet til bærekraftsmålene, ikke minst klima, bidrar til at en mer aktiv finanspolitikk nå står på menyen.
Dagens lave renter er ikke bare en følge av motkonjunkturpolitikken, men gjenspeiler også langsiktige forhold spesielt knyttet til aldrende befolkninger. Ifølge Norges Bank er det nøytrale rentenivået som også norsk økonomi er på veg mot (i en nøytral konjunktursituasjon) lavere enn før.
Her er talen:
https://www.norges-bank.no/aktuelt/nyheter-og-hendelser/Foredrag-og-taler/2021/2021-02-18-arstalen/
Handlingsregelen
Norges Bank mener nå altså at forventet avkastning av oljefondet (Statens pensjonsfond utland) trolig ligger nærmere 2 enn 3 prosent. Om handlingsregelen følges slavisk og avkastningen over tid viser seg å være vesentlig lavere enn lagt til grunn, vil realverdien av fondet etter hvert falle og ikke bli den evighetsmaskinen for økende og etter hvert reelt like årlig tilskudd til statsbudsjettet som forutsatt. En ny «revisjon» av handlingsregelens krittstrek ned til 2,5 eller 2 prosent, vil samtidig øke myndighetenes løpende utfordringer for «tilsynelatende» å være på en langsiktig balansert bane for offentlige finanser markert. Men realitetene i dette er altså knyttet til hva denne avkastningen faktisk blir over tid.
Prinsippet i handlingsregelen er at en «ikke tar hensyn til fugler på taket - bare de i hånden»: Altså at en ikke legger vekt på oljeformuen i bakken, bare den som er transformert til finansformue. Så lenge avkastningen av fondet følger den forventede banen og oljepengebruken er i tråd med den, vil staten for hvert år som går reelt sett ha mer oljepenger å rutte med enn året før, så lenge vi har positive oljeinntekter. Potensialet for oljepengebruk vil altså øke over tid, inntil det er slutt på oljeinntektene – og deretter – vil en reelt sett kunne bruke samme beløp (altså i faste priser), i all fremtid.
Hva er så rettferdig sett fra en generasjonssynsvinkel? På den ene siden blir vi stadig flere. For at oljepengebruken per person skal være lik – må en kunne øke bruken over tid. Et argument mot dette er at produktivitetsvekst vil bidra til at fremtidige generasjoner blir rikere, og bør dermed kunne klare seg med mindre oljepenger. Et argument mot det igjen er at fremtidig generasjoner må bruke ressurser knyttet til klima og miljø, delvis pga. aktiviteten til nåværende generasjoner. I en slik rettferdighetsdiskusjon burde en også trekke inn i hvilken grad hver generasjon bruker ressurser på å bedre utgangspunktet for de fremtidige generasjoner. Det kan dreie seg om klima, miljø, forskning, utdanning og sosial- og realkapital.
Det jeg oppfatter som rettferdig og fornuftig er at en i hvert fall sørger for at fremtidige generasjoner ikke må stramme til veldig i finanspolitikken – som følge av tidligere generasjoners løssluppenhet. Følges handlingsregelen slavisk, vil det innebære en tendens til økt oljepengebruk regnet som andel av BNP Fastlands-Norge (altså en ekspansiv finanspolitikk) i fem-seks-syv år til, men andelen vil deretter falle i «all tid» (kontraktiv finanspolitikk). Konjunkturimpulsene (endringen i budsjettunderskuddet fra det ene året til det neste) fra finanspolitikken vil imidlertid hele tiden være svært små – gitt at avkastningen er stabil. Med utgangspunkt i prinsippet til John Rawls – som i denne sammenheng betyr å tenke seg hvilken regel for oljepengebruk en ville ønsket – hvis en ikke viste hvilken generasjon man tilhørte – synes jeg hovedprinsippene i handlingsregelen er pragmatiske og gode.
De voldsomme dimensjonene fondet etter hvert har antatt, har imidlertid medført utfordringer som ikke har fått den plass de fortjener hos myndighetene. Jeg mener at det bør innføres noen
tilleggsregler til handlingsregelen, bla. for at regelen i større grad kan være en rettesnor i politikkutformingen – og for å sikre dens overlevelse på lang sikt:
En politikk som slavisk legger seg på – eller rett nedenfor en 3- eller 2-prosentbane – vil før eller senere få store utfordringer. Det vil med sikkerhet komme store negative korreksjoner i verdien av oljefondet. Jeg frykter at det heller ikke er så lenge til, men det er ikke poenget. Det vil skje. Da trengs det etter min mening to tillegg til handlingsregelen:
- Under normale forhold ha en ganske veldefinert og stor sikkerhetsmargin til banen for forventet avkastning, uansett om den er 2, 2,5 eller 3 prosent.
- Ha en strategi for hvordan en skal komme tilbake til denne banen – IKKE så raskt som mulig – men på en så fornuftig måte som mulig, hvis/når avkastningsbanen faller kraftig. Jeg tror det er mulig å knesette noen prinsipper. For eksempel i form av at det strukturelle underskuddet ikke skal øke i nominelle kroner, gitt en konjunkturnøytral situasjon
Markeder
Oljefondet var innom nye rekorder denne uka, med en verdi rundt 11.250 mrd. kroner, men er fredag formiddag nede på 11.140 Det er likevel noe høyere enn ved siste årsskifte og hele 8 prosent høyere enn lagt til grunn i nasjonalbudsjettet. Oljeprisen har glidd opp en stund og kom torsdag morgen over 65 dollar per fat og målt i kroner var prisen 554. Dette er 30 prosent mer enn lagt til grunn i nasjonalbudsjettet for 2021 og innebærer en nesten dobling av oljeinntektene om dette ble gjennomsnittsprisen i år. Dette er likevel 80 mrd. kroner mindre enn oljeinntektene i 2019, hvor oljeprisen lå om lag på det samme nivået. Fredag ettermiddag var prisen nede i 63 dollar per fat. Kronekursen har holdt seg ganske stabil siste uke, men endte 0,6 prosent sterkere (importveid) enn forrige fredag. Krona var da 5 prosent sterkere enn gjennomsnittet i fjor, men 1 prosent svakere enn gjennomsnittet i 2019, og 25 prosent svakere enn toppåret 2012.
