Stagflasjon?

Denne kronikken, av sjeføkonom i KS, Torbjørn Eika, sto på trykk i Finansavisen lørdag 20. august 2022.

Ukraina-krisen, som kom før pandemikrisen var over, tomme vannmagasin, råvarebonanza, verdikjedeproblematikk og flykaos er en mix man aldri har sett maken til, og nå har vi fått en hvalross-krise på toppen.

Økonomien i Norge og i de fleste OECD-land virker å være på en knivsegg. Arbeidsledigheten er svært lav og prisveksten høy - så «alle» er enige om at kapasitetsutnyttelsen er høy, og at økonomiene må kjøles ned med innstramming i penge- og finanspolitikken. Samtidig har amerikansk BNP falt to kvartaler på rad, mens BNP Fastlands-Norge var lavere i juni enn i mars. Det varsles om trange tider for husholdningens økonomi, og det snakkes om krise og utsikter til kraftig nedgang og lavkonjunktur.

Den store stygge ulven

For mange er «stagflasjon» den virkelig store stygge ulven, med en stagnerende økonomisk vekst og høy inflasjon. Hvor lenge den økonomiske veksten må være hvor lav og inflasjonen hvor høy for at situasjonen kan beskrives som stagflasjon, er uklart. Å samtidig bekjempe høy inflasjon og stimulere aktiviteten i økonomien, vil åpenbart være en utfordring for politikkutformingen.

Så langt framstår dette dilemmaet som lite relevant. I en situasjon med en klart høyere utnyttelse av kapasiteten enn normalt, er innstramming rett medisin. Man skal ikke forsøke å hindre en «naturlig» avkjøling av økonomien dersom en ønsker å jevne ut konjunktursvingninger, så lenge økonomien er i høykonjunktur.

På den annen side framstår ikke det å få ned den høye prisstigningen gjennom å dempe innenlandsk etterspørselen som en fornuftig medisin, så lenge den høye prisstigningen i hovedsak er knyttet til internasjonale råvarepriser inkludert energi. Til nå er det få tegn til en norsk lønns-prisspiral. Det vi har sett er produsenter som hever prisene for å få dekket noen av de økte kostnadene knyttet til de nevnte innsatsfaktorene.

Når bekymre seg?

Dersom aktiviteten er klart lavere enn det som tilsvarer en normal kapasitetsutnyttelse og dersom lønns-prisspiraler utvikler seg og inflasjonen virkelig skyter fart, vil det være grunn til bekymring. Det oppstår neppe særlig store realøkonomiske kostnader før inflasjonen blir klart høyere enn 5-6 prosent.

I de siste prognosene til SSB, Norges Bank og Finansdepartementet må hovedbildet kunne beskrives som positivt, og kan oppsummeres med sterk BNP-vekst i år og god vekst også neste år. Arbeidsledigheten ventes å holde seg nær dagens lave nivå. De fleste hovedkomponenter på etterspørselssiden, utenom offentlig etterspørsel og oljeinvesteringene, ventes å bidra positivt til aktivitetsutviklingen. Det tyngste lasset dras av privat konsum – som dermed kan betraktes som en nøkkelfaktor.

Husholdningene depper

Husholdningenes vurderinger av egen økonomi står i motstrid til dagens høykonjunktur. I det siste forventningsbarometeret til Finans Norge var et flertall  pessimister, mens det normale er en betydelig majoritet av optimister. Det var også et klart flertall som mente at tiden ikke er inne for kjøp av store konsumgoder. På bakgrunn av de ekstremt høye elektrisitetsprisene i store deler av landet, høye drivstoffpriser og relativt høy prisvekst på mange andre varer og ikke minst renteøkningene som alt har funnet sted og de som er annonsert vil komme, bør nedtrykte konsumenter ikke overraske.

Men i hvilken grad vil manglende optimisme få markerte konsekvenser for konsumet? Selv om realinntektsutviklingen er dårlig for mange, kan det fremdeles være tvangssparte midler fra korona-nedstengningen i kassa til mange husholdninger. Flykaos kan også ha medført at flere har spart penger på ferie og dermed lagt et ytterligere grunnlag for å slippe å stramme inn på konsumet. Noen konsumnedgang av betydning har jeg liten tro på, men vekstbidraget blir kanskje mindre enn mange har sett for seg.

Utsiktene

Utsiktene for verdensøkonomien revideres stadig nedover, mens rentebanene både i internasjonal og i Norge revideres oppover. På denne bakgrunn kan en være bekymret for om forventningene om god vekst i eksport, boligbygging og investeringer i fastlandsbedriftene vil slå til. Den kraftige veksten i byggekostnader og strømpriser innebærer et betydelig press mot kommunal økonomi, og med økte renter kan konsekvensen bli at utviklingen i kommunale investeringer blir langt svakere enn regjeringen og andre har forventet.

Det er imidlertid noen momenter som peker i retning av økt aktivitet. Utfordringene knyttet til klima/energi/det grønne skiftet og beredskap/sikkerhet/selvberging kan initiere private og offentlig ressursbruk som isolert sett trekker opp aktivitetsnivået.

Tre måneder med svak BNP-utvikling har så langt ikke stoppet den moderat fallende tendensen i den registrert arbeidsledigheten. Men en må jo vente at dagens mange kriser etter hvert vil redusere farten i økonomien slik at arbeidsledigheten øker. Derfra til en bekymringsfull stagflasjon er det imidlertid et godt stykke. Skulle arbeidsledigheten skyte fart mot en dyp lavkonjunktur, vil bekymringen for en høy prisstigning som primært er initiert fra utlandet neppe komme i veien for en kraftfull motkonjunkturpolitikk.