Regler til nytte og besvær

Sjeføkonom i KS, Torbjørn Eika, hadde dette svarinnlegget på trykk i Aftenposten 11. mars 2020.

Etter helt riktig å ha satt fingeren på det suboptimale ved at budsjettområder med prosent-målsettinger ikke underlegges den samme kontinuerlige nyttevurderingen som andre poster, konkluderer han med en ny prosentregel.

Nøyaktig hva han og andre som hevder at det offentlige utgjør en for stor del av norsk økonomi faktisk mener, er uklart. Hva er privat og hva er offentlig? Her holder ikke analogien med at «jeg kan ikke definere en elefant, men jeg vet det når jeg ser en»: Er 100 prosent statlig eide bedrifter offentlig sektor? 67 prosent? Hva med frivillighet med offentlig støtte? Er det produksjonen i offentlig forvaltning som skal underlegges et tak eller pengestrømmen som går gjennom det offentlige?

Et markert skille går mellom om det er verdiskapingen i offentlig forvalting eller pengebruken de vil regulere. Konsekvensene av en prosent-målsetting er vidt forskjellige. Jeg ser imidlertid ingen grunn til noen av delene: Det gjelder å styre økonomien og samfunnslivet slik at vi får et best mulig resultat for landet: Mest mulig samlet velferd over tid, uavhengig av finansieringskilde. Punktum.

Analysen til Raknes tar problemene med budsjettprosessen på kornet, med manglende - eller dårlige - prioriteringer. Bekymringen bør imidlertid ikke gjelde tallet på bruken av oljekroner i seg selv, men om pengebruken er opprettholdbar. Å følge 3-prosentbanen slavisk er ikke opprettholdbart. Krakk vil komme. Da kan alternativet til ødeleggende budsjettkutt i praksis være skroting av handlingsregelen. En eksplisitt sikkerhetsmargin til 3-prosentbanen i «normale tider» kan være en løsning, selv om handlingsregelen også etter en slik justering likevel bare kan være en rettesnor for myndighetene. ettinger ikke underlegges den samme kontinuerlige nyttevurderingen som andre poster, konkluderer han med en ny prosentregel.

Nøyaktig hva han og andre som hevder at det offentlige utgjør en for stor del av norsk økonomi faktisk mener, er uklart. Hva er privat og hva er offentlig? Her holder ikke analogien med at «jeg kan ikke definere en elefant, men jeg vet det når jeg ser en»: Er 100 prosent statlig eide bedrifter offentlig sektor? 67 prosent? Hva med frivillighet med offentlig støtte? Er det produksjonen i offentlig forvaltning som skal underlegges et tak eller pengestrømmen som går gjennom det offentlige?

Et markert skille går mellom om det er verdiskapingen i offentlig forvalting eller pengebruken de vil regulere. Konsekvensene av en prosent-målsetting er vidt forskjellige. Jeg ser imidlertid ingen grunn til noen av delene: Det gjelder å styre økonomien og samfunnslivet slik at vi får et best mulig resultat for landet: Mest mulig samlet velferd over tid, uavhengig av finansieringskilde. Punktum.

Analysen til Raknes tar problemene med budsjettprosessen på kornet, med manglende - eller dårlige - prioriteringer. Bekymringen bør imidlertid ikke gjelde tallet på bruken av oljekroner i seg selv, men om pengebruken er opprettholdbar. Å følge 3-prosentbanen slavisk er ikke opprettholdbart. Krakk vil komme. Da kan alternativet til ødeleggende budsjettkutt i praksis være skroting av handlingsregelen. En eksplisitt sikkerhetsmargin til 3-prosentbanen i «normale tider» kan være en løsning, selv om handlingsregelen også etter en slik justering likevel bare kan være en rettesnor for myndighetene.