Prinsippløst og ikke bærekraftig

Denne kronikken stod på trykk i Dagens Næringsliv 4. desember 2017.

Debatten etter budsjettenigheten mellom de fire borgerlige partiene er ikke overraskende preget av konsekvensene av en bemanningsnorm for grunnskolen. Innføringen av denne normen reiser flere konkrete og praktiske spørsmål som må besvares.

De konkrete innvendingene som er kommet opp er definitivt relevante nok. For eksempel det åpenbare faktum at de nye lærerne dette vil kreve ikke finnes. Eller at dette vil gi en svært skjev tildeling av ressursene kommunene i mellom, og da slett ikke en styrking av de kommunene som kunne trenge det mest. For ikke å snakke om at til tross for omfattende forskning, er det ikke mulig å dokumentere at økt lærertetthet har påviselig effekt på elevenes læring.

Nytt regime
Reformen reiser imidlertid også prinsipielle spørsmål. Stortinget er på veg inn i et regime med bemanningsnormer som vil skape store utfordringer framover.

Til høsten neste år kommer ikke bare en bemanningsnorm for grunnskolen, men også en tilsvarende bemanningsnorm for barnehagene. Det er ingen grunn til å tro at det stopper der, kommunene driver jo med andre viktige ting også:

I KrFs alternative statsbudsjett står følgende: "KrF mener at vi trenger en bemanningsnorm [i sykehjem og hjemmetjenester] for å sikre nok ansatte, slik at de har tid og mulighet til å dekke både de fysiske, psykiske, sosiale, åndelige og kulturelle behovene samtidig". Tidligere denne måneden meldte Helsedirektoratet at de på bestilling har utarbeidet en anbefalt bemanningsnorm for skolehelsetjenesten. Hva med barnevernet? Legetjenesten? Bibliotekene? Rustjenestene?

Lokalt selvstyre
Så langt har den prinsipielle tilnærmingen til det lokale selvstyret vært fraværende i debatten. Men det handler også om det, og kanskje først og fremst om nettopp det.

Det kan knapt tenkes en sterkere inngripen i det kommunale selvstyret enn at staten bestemmer hvilken ressursinnsats hver enkelt kommune skal sette inn på sine sentrale tjenesteområder. Dette er nytt, og det går lenger i å diktere kommunene enn både øremerkinger, kompetansekrav og rettighetsfesting gjør på ulike områder i dag.

Stortinget har gjentatte ganger diskutert forholdet mellom stat og kommuner og situasjonen for det lokale selvstyret. I 2012 uttalte for eksempel flertallet (alle unntatt FrP): «Flertallet vil støtte regjeringens understreking av at man må ha mindre detaljstyring, men understreker også at økt kommunalt selvstyre kan gi ulikheter mellom kommunene, noe flertallet mener er positivt dersom slike ulikheter avspeiler forskjellige politiske prioriteringer og ulike lokale forhold. (…) Flertallet noterer seg at rammefinansiering gir kommunene muligheten til å fordele tilgjengelige ressurser dit de gjør mest nytte, i tillegg til at det bygger opp under det lokale selvstyret, og gir insentiver til å holde kostnadene nede.»

Handlingsrom
Stortinget behandlet før sommeren Perspektivmeldingen. Her slås det fast at også det offentlige må forberede seg på tøffere økonomiske utsikter enn vi har vært vant til. Det er avgjørende at kommunesektoren, som årlig forvalter om lag en tredel av hele statsbudsjettet, bidrar med omstilling, innovasjon og nytekning. Mye bra gjøres, men dette må forsterkes betydelig. Men det forutsetter at kommunene har handlingsrom til å gjøre lokale prioriteringer og til å finne nye løsninger!

Regjeringen satte ned Produktivitetskommisjonen for å få fram forslag til hvordan evnen til nødvendig omstilling og innovasjon i både privat og offentlig sektor kunne styrkes. Kommisjonen skrev blant annet: "En lignende mekanisme der ressursinnsats blir et viktigere mål enn resultater, er bemanningsnormer. Offentlig sektors tjenesteproduksjon er gjennomgående arbeidsintensiv. (…) Bemanningsnormer innebærer at man i realiteten unndrar en meget stor andel av kostnadsbasen fra produktivitetsforbedringer". Tydeligere kan det ikke sies.

Det må advares sterkt mot den kurs som Stortinget nå har slått inn på. Når noen områder skjermes, vil andre merke trykket hardere, noe som igjen vil utløse krav om bemanningsnormer også på disse områdene. I sum vil det ikke gå i hop. Med denne utviklingen vil man ta et nokså prinsippløst farvel til lokaldemokratiet, samtidig som man kraftig underminerer mulighetene til å utforme et bærekraftig velferdstilbud for framtida.