Nye regler må tas i bruk

Dette innlegget sto på trykk i Kommunal Rapport 13. juni 2019. Det er signert av advokat og direktør for KS Advokatene, Tor Allstrin, og advokat Øyvind Renslo, KS Advokatene.

Blant de lovendringene Stortinget har vedtatt de siste årene hvor hensikten er å styrke det kommunale selvstyret, vil vi særlig fremheve:

• Ny kommunelov § 2–2, 3. ledd og Grunnloven § 49, 2. ledd fastslår at staten bare kan styre kommunen med hjemmel i lov. Det innebærer at rundskriv, veiledere og statlige tolkningsuttalelser ikke binder kommunene.

Rundskrivuttalelser har etter vår oppfatning gjennomgående også liten rettskildemessig vekt. Det innebærer at kommunene kan se bort fra den lovforståelsen som staten gir uttrykk for, dersom man er uenig i lovforståelsen.

• Ny kommunelov § 2–1, 2. ledd fastsetter at kommunene har frihet til å «gjøre alt» som ikke er forbudt ved lov eller ulovfestet rett. Kommunene må for eksempel ikke innhente forhåndstillatelser eller lignende fra staten for å videreutvikle sine tjenester innen lovpålagte oppgaver.

• Dersom Fylkesmannen ved tilsyn har gått for langt i å tolke loven og gi pålegg til kommuner, kan vedtaket påklages til departementet. I tillegg kan kommunene etter ny kommunelov påklage pålegg om innsyn i opplysninger vedrørende dette departementet.

Ved fortsatt uenighet om lovforståelsen, kan kommunene etter ny regel i tvisteloven gå til domstolene for å få en endelig avgjørelse av hvordan loven skal forstås.

• Tvisteloven § 1–4 a gir kommuner en vid adgang til å anlegge søksmål mot staten der hvor kommunen er uenig i statens lovforståelse. Statsforvaltningen har altså ikke lenger alltid siste ord om hvordan loven skal forstås. Det er i siste instans Høyesterett som avgjør hvordan loven skal tolkes.

Begrunnelsen for endringen av kommuneloven er i forarbeidene (NOU 2016:4) blant annet angitt slik: «Kommunene er bedre egnet enn statlige sektororganer til å foreta helhetlige prioriteringer og til å fordele begrensede ressurser».

Begrunnelsen for at kommunene er gitt søksmålsadgang mot staten, er at rettsavklaring har en vesentlig verdi, også hvor staten og en kommune forstår loven ulikt, og at kontroll av statsforvaltningens lovbruk best kan sikres gjennom domstolene.

Det er også et mål å skape større likeverdighet mellom statsforvaltningen og kommunene.

På tross av gode intensjoner er vi bekymret for om prinsippene som nå er regulert i kommuneloven fortsatt vil bli utfordret i andre sammenhenger. For eksempel når det gjelder forslaget til ny forvaltningslov er det krefter i utvalget som vil gi staten større makt i klagesaker, og ved behandlingen av ny havne- og farvannslov synes tiltroen til det kommunale selvstyret ved bruk av havnekapitalen ikke å være så stor som ønskelig.

Å ta reglene i bruk kan utfordre statsforvaltningen og også utfordre motkrefter. Det kan også stride mot den oppfatningen som vi av og til møter hos kommuneansatte, og ikke minst hos ansatte i statsforvaltningen, om at kommunene er underordnet staten.

Dersom reglene ikke tas i bruk, er det en fare for at slike uriktige holdninger fortsatt vil styre samhandlingen mellom stat og kommuner på en negativ måte.

Dersom reglene tas i bruk, vil det derimot kunne bidra til å fremme de hensyn som Stortinget gjennom å vedta reglene har ønsket å fremme. Kommunene må derfor ta reglene i bruk.