Publisert: 20.05.2020
Tilsvaret fra KS ble publisert i Morgenbladet 12. mai 2020 og er signert direktør for interessepolitikk i KS, Helge Eide. Tilsvaret er gjengitt i sin helhet nedenfor.
«Strid om vindkraft-arealer» har Morgenbladet kalt en artikkel i utgaven fra 30. mars. Den handler om anslag på hvor store arealer konsesjoner til vindkraftverk har forutsatt omdisponert de siste årene. Debatten illustrerer tydelig behovet for at vindkraft underlegges normal arealforvaltning.
I Morgenbladets artikkel hevdes det at KS har brukt «feil tall» som etter bransjeorganisasjonen Norweas mening «ikke burde vært brukt». KS ønsker debatt om arealbruk velkommen, men Norweas fokus gagner dessverre ikke diskusjonen.
KS retter fokus mot beslutningssystemet
Hovedsaken vår er at store arealer blir omdisponert til utbyggingsformål gjennom konsesjoner etter energiloven. Asplan Viak har laget et notat på oppdrag av KS om hva som karakteriserer vindkraft som arealtiltak: Et hovedspørsmål fra KS er hvordan arealforvaltningen av vindkraftanlegg bør organiseres. Asplan Viak har opplyst at i mangel av tilgang til samlede autoriserte arealtall har de laget et anslag for arealbruk. Utgangspunktet for Asplan Viaks anslag er referansetall for noen utbygginger. Samlet forutsatt omdisponert areal til vindkraft er så anslått til 1760 kvadratkilometer. Anslaget gjelder for de rundt 90 vindkraftkonsesjonene – utbygde og ikke utbygde.
Sammenlignbare tall for arealbruk mangler for vindkraftsaker
Et hovedpoeng for KS er at ingen av de tallene som til nå er presentert i debatten kan sammenlignes. De bygger på forskjellige forutsetninger og er vanskelig tilgjengelig. Ingen av tallene kan settes i sammenheng med arealstatistikk for Norge, tilgjengelig fra Statens Kartverk. Det kan per i dag heller ikke tall fra Miljødirektoratet. Som del av publikasjonen «Nasjonal ramme for vindkraft på land» presenterer NVE et anslag fra Miljødirektoratet. Etter dette anslaget kan det om et par år være forutsatt omdisponert mellom 400 og 500 kvadratkilometer planområde til vindkraft. En forutsetning Miljødirektoratet da legger til grunn er at hver ekstra megawatt produsert energi fra vindkraftverk i gjennomsnitt har forutsatt 130 dekar areal i form av forstørret planområde. De nyeste prosjektene er, ifølge Miljødirektoratet, noe mer arealeffektive. Olje- og energidepartementet har påpekt overfor KS at det ikke bare er LNFR-områder som omdisponeres.
Om konsesjoner til vindkraft hadde vært gitt etter planvedtak i kommunen slik alle andre arealsaker blir, hadde slike tall vært løpende og allment tilgjengelig gjennom Kartverkets arealstatistikk, og da snakker vi ikke om anslag. For eksempel kunne da sammenligninger med Kartverkets tall for industriarealer, og byer og tettsteder vært utført. Forutsetningene er de samme. Et slikt felles faktagrunnlag trenger vi selvsagt også i vindkraftsaker.
Vindkraft må underlegges normal forvaltning av arealer
I en sak fra NRK 4. mai i år heter det: «Norsk natur forsvinner – bit for bit. Uten at vi har nok oversikt over ødeleggelsen». To vesentlige faktum bestrides ikke i vindkraftdebatten: Det ene er at konsesjoner til vindkraft på land i Norge har forutsatt omdisponering av areal i stor skala, uten planprosess etter plan- og bygningsloven. Det andre er at også anleggsveier og energinett knyttet til vindkraftverk er unntatt fra normale arealplanprosesser. Den mangelfulle presentasjonen av vesentlige fakta i denne debatten ser vi som et symptom på klare svakheter ved dagens organisering av vindkraftforvaltingen. KS har anbefalt at konsesjoner til vindkraft kun må gis etter arealavklaring i kommunale planer. Når arealbruk til lufthavner, jernbaner og motorveger avklares på denne måten, ser vi ingen grunn til at det ikke kan gjøres også for vindkraft.
