Mangel på jobber eller mangel på arbeidskraft?

Robotisering og digitalisering får stadig større innpass i vårt produksjonsliv. Dette har uten tvil redusert behovet for enkelte typer arbeidskraft. Mange frykter mangel på jobber og stor arbeidsledighet som konsekvens. Myndighetene på sin side virker mer bekymret for mangel på arbeidskraft og mener at vi i framtida snarere må jobbe mer enn mindre.

Det er ikke mange som trengs for å produsere det som skal til for å dekke våre primærbehov for mat, varme og husly. Det samme gjelder nok i stor grad mange av de mer luksuspregede varene vi omgir oss med. Produksjonen av en rekke av tjenester som vi i dag kjøper i et marked eller mottar fra det offentlige er foreløpig ganske arbeidsintensive, og effektiviseringsmuligheter finnes på alle områder. Det trenger imidlertid ikke bety at etterspørselen etter arbeidskraft vil gå ned. Hvem hadde for tjue år siden trodd at det skulle bli et betydelig marked for personlige trenere til vanlige mennesker? Det finnes neppe grenser for hva som kan være hensiktsmessig å bytte til seg av varer og tjenester i fremtiden og dermed ikke produsere dem selv.

Myndighetenes tilsynelatende bekymring for mangel på arbeidskraft henger sammen med den uunngåelige reduksjonen i forholdet mellom befolkningen i arbeidsdyktig alder og de utenfor. Men fortsatt produktivitetsvekst vil sørge for at dagens standard og dekningsgrad innen helse- og omsorgssektoren vil kunne opprettholdes selv med økt forsørgelsesbyrde og uten at øvrig konsum må reduseres.   

Myndighetenes bekymring for den økte forsørgelsesbyrden skyldes nok heller presset dette innebærer for offentlig finanser. Utgiftene til offentlig finansiert helse, omsorg og pensjon vil vokse markert. Bidraget fra økt oljepengebruk vil reduseres og prisene på det offentlig sektor kjøper av varer og tjenester øker gjennomgående relativt mye. Uten nye tiltak, endringer i det politisk-økonomiske rammeverket eller markerte endringer i befolkningens atferd vil man om ikke veldig mange år måtte stramme til i finanspolitikken gjennom økt beskatning eller redusere ambisjonsnivået for den offentlig finansierte velferden. Presset forsterkes av at befolkningens forventninger til de offentlig finansierte helsetjenestene øker som følge av stadig nye og dyre helse-teknologiske framskritt innen livsforlengelse og livskvalitet. Samtidig har myndighetene andre utgiftsposter som også vil måtte økes.

Produktivitetsvekst vil normalt bety velstandsvekst. Den økte forsørgelsesbyrden og det offentliges budsjettutfordringer vil dempe dette. Det kan likevel bli rom for økning av husholdningenes mer luksuspregede konsum uten at den offentlig finansierte velferden forringes over tid.

Fritid er imidlertid også et gode som en kan ønske mer av når inntektene stiger. En eventuell reduksjon i omfanget av folks arbeidsinnsats vil naturligvis presse de offentlige finansene ytterligere ettersom skattebasen blir redusert. Men hvis befolkningen virkelig ønsker det – lar det seg gjøre å redusere hvor mye vi jobber. Det ville imidlertid koste i form av redusert offentlig finansiert velferd eller privat konsum sammenliknet med situasjonen en ville hatt uten «arbeidsforkortelsen». En kraftig reduksjon i normalarbeidstiden kunne være en konsekvens av at man ønsker å produsere noe av det som i dag kjøpes i et marked selv, for eksempel husarbeid, pass av barn og ikke minst omsorg for familiens eldre. Det vil i så fall innebære en reversering av utviklingen hittil og tap av stordriftsfordeler.

Jeg tror ikke det er noe stort ønske i befolkningen om en slik betydelig reduksjon i arbeidstiden i bytte mot tilsvarende lavere inntekt. I noen grad er en slik tilpasning også mulig i dag på individuell basis. Skulle mange treffe slike valg vil kostnadene i form av redusert materiell velstand kunne øke mer enn det en umiddelbart skulle tro, fordi beskatningen også måtte økes for å dekke opp for fallet i skattebasen.  

Hva vil skje? På sikt er det åpenbart at innholdet i de fleste jobber vil bli svært ulikt det de er i dag. Jeg tror mange vil oppfattes som mer spennende og mindre rutinepregede enn i dag. Økt utdanningsnivå vil være en del av dette. Profesjonaliseringen av omsorgsvirksomheten er kommet for å bli og ikke mange vil ønske en reversering. Det sosiale ved å være i jobb kommer på toppen som et argument for min antagelse om at det ikke vil bli noen store arbeidstidsreduksjoner og at folk gjennomgående vil følge pensjonsreformens intensjoner om å stå lenger i jobb. Jeg tror videre en vil finne fram til tiltak som øker deltakelsen i arbeidslivet og dermed skattebasen. Nye typer varer og tjenester danner det markedsmessige grunnlaget for at det ikke vil bli en generell mangel på jobber. Endringene går imidlertid stadig raskere. De konjunkturelle bevegelsene i arbeidsmarkedet kan derfor komme til å bli større, blant annet fordi misforholdet mellom etterspurt og tilbudt kompetanse i perioder kan komme til å øke. En kan således komme til å ha både for få jobber og for lite arbeidskraft på en gang.