KS tar lærerne på alvor

Dette innlegget sto på trykk i Dagsavisen 14. desember 2017. Avsender var styreleder i KS, Gunn Marit Helgesen. 

I Dagsavisen 11. desember svarer både Utdanningsforbundets leder og avisen selv på mitt innlegg fra 6. desember: «Er det virkelig et læreropprør?». Og for å rydde en misforståelse av veien: Tittelen var avisens egen. Mitt forslag til tittel var: «Tynt grunnlag for voldsomme påstander».

Det var også mitt poeng, og det er det fortsatt. Undersøkelsen i seg selv kan sikkert være like god som andre, lignende undersøkelser, men den har også klare begrensninger. Det faktum at den er utført for et forbund med tydelige, uttalte standpunkter, og retter seg mot forbundets egne medlemmer, burde i utgangspunktet gjøre at man behandler resultatene med en viss varsomhet. Når svarprosenten er lav, bør det etter mitt syn påkalle enda mer varsomhet i tolkningen.

I stedet opplevde vi det motsatte: Det ble gjennom hele reportasjeserien ikke stilt ett kritisk spørsmål ved tolkningen, svarprosent var ikke oppgitt, heller ikke var den konkrete spørsmålsstillingen gjengitt. Når undersøkelsen utgjør hovedgrunnlaget for det første store oppslaget i avisen, og den følger som premiss for flere oppslag med sterke påstander, som «vi er på ville veier», «lærerne føler seg overstyrt», «politikere og lokale skolemyndigheter overstyrer fagligheten til lærerne på bekostning av hva som er best for elevene», mener jeg det er naturlig  å påpeke dette.

Mange av problemstillingene Handal reiser i sitt svar er viktige å diskutere, også med både lærerne og Utdanningsforbundet. Mange av disse problemstillingene har også vært del av et tett samarbeid mellom KS og Utdanningsforbundet i flere år.

Men lærerne er ikke den eneste parten med legitime interesser. Skolen tilhører hele samfunnet. Da er det også både naturlig, og et ansvar for, lokalpolitikere som har fått innbyggernes tillit, å engasjere seg i både innhold og kvalitet i skolen. På samme måte som det er deres ansvar å sørge for at sykepleiere, helsefagarbeidere, ingeniører, sosionomer, barnevernspedagoger og andre fagfolk som leverer velferdstjenester til innbyggerne både har tydelige rammer og tilstrekkelig handlingsrom til å gjøre egne, faglige vurderinger.  

Vi har dyktige, dedikerte og motiverte lærere i Norge. Og vi trenger mange flere. Da må vi samarbeide for å få en best mulig skolehverdag både for elever og lærere, med vekt på elevenes læring og trivsel. For jeg tror ikke vi er på ville veier. Det skjer fantastisk mye bra i norsk skole, ikke minst på grunn av læreres og skolelederes innsats, i godt og tett samarbeid med lokale skolemyndigheter. Omfattende internasjonale undersøkelser viser at norske lærere trives i jobben i en grad som langt overgår de fleste andre land. Dette er resultater vi bør løfte fram i fellesskap.

Undersøkelsen som var utgangspunktet for Dagsavisens artikler motsier heller ikke dette. På et såpass løst formulert spørsmål som om «skolen de jobber ved har opplevd» å bli overstyrt, var det altså 77 prosent som ikke svarte ja. Det forteller meg at heller ikke styringsutfordringen er umulig å løse.