Hvordan vil et nytt storting jobbe med de store strukturene på kulturfeltet?

Alle partier peker i sine partiprogram på kulturens kraft og verdi. Ambisjonsnivået på feltet varierer mellom partiene, men hos noen er det omfattende. Gjennomgående er partiprogrammene preget av en rekke enkeltsatsninger som i seg selv er gode og viktige, utfordringen er at de store strukturelle vurderingene ofte faller litt bort. Det finnes dog partier som gyver løs på strukturer, og det er prisverdig i seg selv. De lange linjene, sammenhengene og tverrfaglige ambisjonene er vesentlig for å utvikle kulturlivets potensiale som en omfattende ressurs for fremtiden.

Grunnleggende strukturer

Men hva handler strukturer om? Kulturfeltet er som vi vet et komplekst økosystem, og inn i dette driver offentlig sektor politikkutvikling både i stat og i kommunesektor. Offentlig sektor iverksetter sin politikk gjennom ulike egne driftstiltak og tiltak som tilrettelegger for andres virksomhet. I stor grad er de kulturpolitiske diskusjonene rundt offentlig sektors posisjon, knyttet til finansiering av kultur, altså om kultur skal finansieres av det offentlig eller det private. Selve oppgavefordelingen og samspillet mellom landets forvaltningsnivå er i mindre grad belyst.

Det er også viktig å påpeke at der de grunnleggende strukturene berøres i partiprogram, så gjelder det primært oppgavestrukturering på statlig nivå. I Norge har vi en tradisjon for en sterk stat på kulturfeltet, og i løpet av de siste årene har staten stadig styrket egne etater fremfor å fordele makt og midler, som var intensjonen i regionreformen. Det har i flere år pågått en debatt om en todeling av Kulturrådet, i en fondsdel med armlengdes avstand til politikk, og et direktorat. Det er imidlertid også grunnleggende å spørre seg om alle oppgavene et statlig direktorat er tiltenkt egentlig hører hjemme i staten, eller om de hadde levd bedre på et forvaltningsnivå tettere på innbyggerne.

Samtidig som man i liten grad omtaler kommunesektorens rolle på kulturfeltet, peker de aller fleste partier på at de ønsker å styrke den kulturelle grunnmuren, en slags infrastruktur av aktører og tilbud som har en lav terskel for deltagelse, og som dermed tilstreber å gi et kulturtilbud til hele befolkningen. Eksempler er folkebibliotek, kulturskole og et utvidet tilbud innen Den kulturelle skolesekken. Da er det viktig å være oppmerksom på at det ikke nødvendigvis hjelper å sette av en større andel av statsbudsjettet til kultur, kommunesektoren må ha rammevilkår for å gjøre sin del av jobben. Det er i kommunene den kulturelle grunnmuren bygges.

Samspill

Et godt samspill mellom forvaltningsnivåene er avgjørende for flere av de politiske ambisjonene som kommer til syne i partiprogrammene. Flere partier peker på den viktige relasjonen mellom det frivillige og profesjonelle kulturlivet. Kommunesektoren er et uvurderlig bindeledd mellom de mange aktørene, i det kulturelle økosystemet, og har også her en betydelig samfunnsutviklende rolle.

Det er staten som sitter på pengesekken, men all kunnskap om rammevilkår, utfordringer og muligheter lokalt og regionalt sitter ikke hos staten alene. En omforent og klar oppgavefordeling, ressursfordeling, og en strukturert dialog om utvikling av kulturfeltet, er avgjørende for at vi skal lykkes med våre felles ambisjoner.

Kulturpolitiske virkemidler

Et utfordrende spørsmål for alle partier er hvordan de kan nedfelle sine verdier og ambisjoner i konkrete kulturpolitiske tiltak. Det er gjerne fristende å ty til lovpålagte oppgaver som noen gjør, men spørsmålet er hva som i lengden gir et genuint eierskap, engasjement og vilje til å satse. En styrket kulturlov gir ikke nødvendigvis noen automatikk i dette. Handlingsrom, tillit, dialog, felles utvikling av kunnskapsgrunnlag osv. vil nok i lengden ha større effekt. I partiprogrammene finnes konkrete tiltak som bærer med seg bevissthet rundt dette. Det ønskes opprettelse av regionale kulturfond, noen vil styrke fylkeskommunens rolle på kulturarvfeltet, og regjeringspartienes intensjon i regionreformen, var å spre makt, og bygge samfunn nedenfra. Resultatet på kulturfeltet ble imidlertid en overføring av enkelte oppgaver uten tilsvarende midler, og ingen reell demokratisk maktspredning.

Partiprogrammene viser stor bevissthet rundt kulturens rolle i samfunnet, og tilrettelegging for mangfold og demokratiutvikling står sentralt. Bred tilgjengelighet er derav også vektlagt som et klart mål. Partiene peker også på synergier mellom kulturfeltet og andre fagområder som for eksempel næringsutvikling og arbeid med bærekraft og miljø. Det gir håp om en stadig sterkere implementering av kulturens samfunnskapende kraft i tverrfaglige overordnede samfunnsdebatter. Kultur er bærekraft, fordi den gir oss kraft til å bære oss selv og det samfunnet vi er en del av. For å utløse hele potensialet bør oppgavefordeling, ressursfordeling, og en strukturert dialog settes høyt på den politiske dagsorden.