Dette innlegget er publisert i Dagens Medisin 23. september

Av: Åse Laila Snåre, avdelingsdirektør for Helse- og velferd i KS

Fastlegeordningen knirker fortsatt i sammenføyningene. Jeg var opptatt av dette i fjor på disse tider også. Da var det store forventninger til den nye regjeringen. Disse er dessverre foreløpig ikke innfridd.

Nå venter vi på statsbudsjettet for neste år. Regjeringen har lovet at det vil komme tiltak i budsjettproposisjonen som skal legges frem for Stortinget 6. oktober. Samtidig har regjeringen også lovet – eller advart: økonomien må kjøles ned og pengebruken i offentlig sektor må reduseres.  

Hva er oppskriften?

Det utarbeides, lanseres og kommenteres nye rapporter om stadig flere brokker og biter av fastlegeordningen. Det kommer til å komme tiltak. Tiltak som koster penger. Fastlegeordningen har høy prioritet. Men bekymringen er kanskje at vi fortsatt ikke helt vet hva det er som vil virke. Norge er blant de land i verden med høyest legedekning. Hvorfor klarer vi da ikke å tilrettelegge for en bærekraftig fastlegeordning?

Hva skal til for at retten til fast lege skal være en realitet for alle landets innbyggere? Og hva skal til for at kommunene skal kunne oppfylle sitt sørge-for-ansvar? Hva er det som skal til for at fastlegene skal finne tilbake til gleden over jobben sin? Og hva behøves for at nyutdannede leger til å velge fastlegeyrket som karrierevei?

Utfordringene

Vi har mye kunnskap om utfordringene i fastlegeordningen. Det synes også etter hvert å vokse fram en større enighet blant partene om utfordringsbildet. Men under overflaten er det svært mange detaljer som trenger utbedring. Det er ikke én problemstilling som skal løses, det er mange. Og de er til dels motstridende. Det handler om by og land, urbanisering og fraflytting, men det handler også om individuelle ønsker og behov, og de valg den enkelte lege tar om karriere og privatliv.

Kostnadene

Det snakkes mye om finansiering. Det er relativt stor enighet om at det mangler penger. Fastlegeordningen skal i utgangspunktet være finansiert av staten, men beregninger IPSOS og økonomisk analyse har gjort for KS viser at kommunene i 2021 brukte om lag 813 millioner kroner for å dekke merkostnader til fastlegeordningen. Dette til tross for at regjeringen gjennom sin handlingsplan har tilført friske midler både til basisfinansieringen og til en rekke ulike tilskudd.  

Snakkes det for mye om penger? Og i så fall, hva snakkes det for lite om?  

En del leger som velger å slutte i yrket snakker om for stor arbeidsmengde og gleden som ble borte. En del yngre leger snakker om faglig utrygghet, høy vaktbelastning og lite rom for utvikling.

Tilliten

Det er også mange som fortsatt snakker om hva som gjør at de blir i yrket. Om tilliten mellom pasient og behandler som bygges opp over tid. Om å få bruke sin medisinske og menneskelige kunnskap og innsikt til å møte befolkningens usorterte plager. Om å skille det farlige fra det ufarlige, ikke bare fordi man har pugget sin anatomi og fysiologi, men fordi man har lært å kjenne pasienten.

Det virker nesten umulig å bryte gjennom lydmuren med fortellinger om det positive ved å være fastlege i dag. Jeg ønsker meg mange flere slike fortellinger. Det kan kanskje bidra til hevet status og økt interesse for det helt spesielle faget allmennmedisin.