Gjeldsbelastning til besvær?

Denne kronikken som er skrevet av sjeføkonom i KS, Torbjørn Eika, sto først på trykk i Finansavisen lørdag 24. august 2019.

Bekymringen knyttet til den økte gjeldsgraden er nok først og fremst knyttet til at økt gjeld gjør husholdningenes atferd mer følsom for endringer i renta, noe som i en gitt situasjon kan gi opphav til dype lavkonjunkturer. Det kan også dreie seg om at en eventuell kraftig konjunkturnedgang, med fall i sysselsetting og reallønn, vil forsterkes av at husholdningene må disponere en stor andel av inntekten til å betjene gjelda og stramme inn på konsumet og boliginvesteringene. Bankkrisen på 1990-tallet hadde i stor grad opphav i slike mekanismer.

Frykten for dette er ikke ubegrunnet, jo mindre gjelda er desto mer motstandsdyktige er husholdningene for renteøkninger og svake konjunkturer. Men det er også positive effekter av gjeldsopptak, både for den enkelte og for økonomien som helhet. Ingen gjeld er ganske sikkert ikke et optimalt gjeldsnivå. At Norges Banks rentevåpen blir mer effektivt, må isolert sett også oppfattes som en fordel.

Bekymringen for økt gjeldsbelastning går selvsagt ut over aktivitetsvirkninger med direkte opphav i husholdningsatferden. Noen bør beskyttes mot seg selv. Noen ønsker å ta opp så mye gjeld at det vil innebærer en betydelig trussel for deres egen økonomiske handlefrihet og velferd. Det kan selvsagt i seg selv være tilstrekkelig til å gi bankvesenet trøbbel dersom husholdningssektoren begynte å misligholde lånene i stor stil. Om dette, med dagens reguleringer er sannsynlig og dermed utgjør en alvorlig trussel mot den finansielle stabiliteten i makro, er jeg mer usikker på.

Gjeldsstatistikken kommer ganske raskt etter månedens utløp, men i vurderingen av hvor bekymret en bør være har den en stor svakhet: Dette er makrostatistikk for brutto gjeld og gjelder husholdningssektoren samlet. Den sier ikke noe om hvilke likvide fordringer som burde komme til fratrekk og ikke noe om hvordan gjeldsbelastningen er fordelt mellom enkelthusholdninger. Viktigheten av fratrekk av finansielle fordringer kan eksemplifiseres med BSU-konti hvor vilkårene kan være så gunstige at mange beholder den også etter kjøp av og opplåning til bolig. Statistikken som kan si noe om enkelthusholdningenes nettogjeld kommer lenge etter at statistikkåret er ferdig. Heller ikke denne statistikken vil imidlertid fullt ut fange opp enkelthusholdningenes reelle utfordringer med tanke på mislighold:

Inntekts- og velstandsveksten skjøt fart etter at oljen gjorde sitt inntog i norsk økonomi. Mange års kraftige boligprisoppgang har også bidratt til at det er mange i de eldre aldersgruppene som har betydelig formuer, også rent finansielle. Mange støtter yngre familiemedlemmer i deres første huskjøp. De eldre formuende generasjonene kan imidlertid også komme de yngre til unnsetning hvis de skulle havne i et økonomisk uføre og risikere å misligholde gjeld. Dette gjelder selvsagt ikke alle, men en forbausende stor andel av eldre har finansielle muskler som muliggjør slik hjelp. Ved utgangen av 2017 var medianformuen over 2 millioner kroner i alle husholdninger hvor hovedinntektstaker er minst 55 år, og i gjennomsnitt hadde de en positiv finansformue og bankinnskudd på hele 750 000 kroner. 

Noen trekker fram at gjelda ikke bare kan øke mer enn inntektene i det uendelige uten at det går «helt galt». Mon det, i hvert fall hvis man ikke strekker «det uendelige» alt for langt. Finansiell stabilitet krever at de aller fleste på løpende basis klarer å betjene gjelda si. Andelen av voksenbefolkningen som er i «arbeidsdyktig alder» har økt siden årtusenskiftet. Denne aldersgruppen har gjennomgående mye høyere gjeldsbelastning enn de eldre. Derfor ville gjeldsgraden for husholdningssektoren samlet økt selv om gjeldsgraden i denne aldersgruppe var stabil. Dette snur nå, og andelen 75+ stiger. Pensjonsreform, økt utdanningsnivå og bedre helse har bidratt til at eldre aldersgrupper nå er mer tilbøyelig til å stå i jobb enn tidligere. De har dermed i større grad evne å betjene lån, noe som også kan trekke opp tilbøyeligheten til å ta opp lån. Økt opplåning blant eldre kan også være en konsekvens av at man lever lenger, eller at man i mindre grad er opptatt av å etterlate seg arv. Hvis generasjonene gradvis utsetter å starte gjeldsnedbetalingen eller reduserer nedbetalingshastigheten, vil det isolert sett bidra til å øke gjeldsgraden uten at det bør bekymre.

Ettersom husholdningene har blitt så mye rikere, vil en større andel av inntektene kunne brukes til boligformål, uten at annet konsum trenger bli forringet. Rentene har nå i ti år vært svært lave slik at rentebelastningen ikke har kommet opp på rekordhøye nivåer. Til tross for gjennomførte og varslede renteøkninger er det fortsatt mye å gå på.

Det er altså mange trekk i samfunnsutviklingen som har pekt i retning av økningen i husholdningssektorens gjeldsbelastning som vi har sett. Mange av faktorene bak gjeldsveksten burde heller ikke bekymre. Naturlige prosesser blant annet knyttet til demografi, dempingen av boligprisveksten, økte renter samt det faktum at gjeldsbelastningen har kommet opp på et høyt nivå, kan også komme til å virke stabiliserende på gjeldsbelastningen framover.