Publisert: 03.09.2021
Menneskelige aktiviteter varmer opp verden. Samtidig fortrenger dagens forbruk av arealer planter og dyrs leveområder. Begge deler forsterker faren for dramatiske endringer både i klima og natur.
Hva betyr en erkjennelse av sammenhenger mellom klimakrise og naturkrise for norsk kommunesektor? For å bidra til svar på slike spørsmål, har KS bedt forskerfellesskapet Ciens om å lage en sammenfatning av tre sentrale spesialrapporter fra FN om klima og natur.
Les hele rapporten: En sammenfatning av tre internasjonale rapporter om natur og klima: Hva betyr rapportene for norsk kommunesektor?
Vi må håndtere begge kriser samtidig
Ciens trekker frem følgende eksempler på sammenhenger mellom dramatiske endringer i natur og klima:
- Utslipp av klimagasser øker når nedbygging av natur øker.
- Når planter og dyrs leveområder bygges ned, svekkes også naturens økosystemer og evnen til å fange og lagre karbon fra atmosfæren.
- Arealbruksendringer fører også til at arealer blir mindre robuste mot å motvirke effektene av et klima i endring. Dette kan for eksempel øke faren for skader fra for eksempel flom og skred.
- Mange arter vil dø ut som følge av varmere, våtere, men også tørrere klima.
I notatet fremhever Ciens at vi ikke kan velge om vi vil håndtere klimakrisen eller naturkrisen. Forskerne understreker at både reduksjoner av klimagasser og arealbruk betyr mye for hvordan begge krisene utvikler seg. Endringene pågår i et økende tempo. Vi trenger parallelt å tilpasse oss til de pågående endringene. Å ta vare på natur og bygge opp igjen ødelagt natur kan gjøre samfunnet mer robust mot klimaendringene, og samtidig ta vare på naturmangfoldet.
En konklusjon i FN-rapportene er at dersom dagens ødeleggelser av natur og menneskelig påvirkning av klima fortsetter, blir nesten ingen av FNs bærekraftsmål nådd. Klimagassutslipp må ned samtidig som unødvendig nedbygging og omdisponering må unngås.
Presentasjon av rapporten ved forsker Erik Stange
Viktig rolle som arealmyndighet
All natur, og særlig den relativt uberørte, spiller en viktig rolle i å motvirke klimaendringer. Ødelagt natur kan og må restaureres, men størst effekt og mest kostnadseffektivt er å ta vare på eksisterende natur uten fysiske inngrep.
En bærekraftig arealpolitikk forutsetter at slike innsikter får konsekvenser. Ciens mener norsk kommunesektor har en viktig rolle å spille som arealmyndighet. Samtidig er statlig arealbruk vesentlig. Veier, vassdrags- og vindkraftutbygging, næring, bolig- og hyttebygging påvirker norsk natur mest. Når leveområder oppsplittes og/eller bygges ned, forårsaker dette noen av de største klimagassutslippene, fremhever Ciens.
Kommunesektorens virkemidler
Kommunene kan, gjennom sine mandat som planmyndigheter, sikre at store arealer som er viktige for naturmangfold og naturgoder forvaltes på en bærekraftig måte, påpeker Ciens. Samtidig trenger kommunesektoren drahjelp gjennom forsterkede og fornyede virkemidler fra staten for å lykkes. Ciens peker på tre typer aktuelle virkemidler:
- Styrke beslutningsgrunnlaget
Naturmangfoldkompetanse og kapasitet til å arbeide med det hos lokale planmyndigheter er viktig. Blant annet etterlyser Ciens at arealregnskap, som belyser aggregerte effekter av arealbruken for naturmangfold og klima, tas i bruk.
- Økonomiske virkemidler
Klima og naturhensyn kan styrkes i økonomiske systemer. Blant annet kan kommunenes inntektssystem revideres slik at det belønner kommuner som tar lokale grep for å bedre håndtere klima- og naturutfordringene og hjelpe kommuner til å dekke kostnadene knyttet til å ta større klima- og miljøansvar.
- Regulatoriske virkemidler
Evalueringen av plan- og bygningsloven peker på at det er flere mangler i lovverket ut fra målet om å sikre en bærekraftig arealforvaltning. Blant annet mener forskerne at klima og naturmangfold bør vektlegges i formålsparagrafen. Å styrke regionale planer, innføre uavhengige kontrollorganer i miljøforvaltningen og generelt styrke rettsvernet til naturmangfold, jordvern og klimahensyn, trekkes frem som mulige veier å gå.
