Publisert: 21.05.2021

Hovedformålet med statsstøttereglene i EU/EØS er å sikre likebehandling og forutsigbarhet i markedene. Reglene bidrar til likere konkurransevilkår, og gir også nasjonale myndigheter et grunnlag for å binde seg til masten, og stå imot krav om særbehandling. Der behov for støtte er godt begrunnet, er det fortsatt et betydelig handlingsrom for å kunne gi dette.

Uttrykket «statsstøtte» (state aid) er innarbeidet, men egentlig misvisende, siden reglene retter seg mot støtte fra alle offentlige myndigheter, både på sentralt og lokalt nivå. Reglene gjelder offentlig støtte til “foretak”, det vil si virksomhet som tilbyr varer eller tjenester i et marked, uavhengig av om den er offentlig eller privat eid og uavhengig av hvordan den er organisert. Man sier gjerne at virksomheten driver en “økonomisk aktivitet”.

Dette innebærer at all støtte fra det offentlige som begunstiger enkelte foretak eller produksjonen av enkelte varer og tjenester, og som vrir eller truer med å vri konkurransen, i utgangspunktet er forbudt, dersom det også påvirker samhandelen mellom EØS-landene. Begrepet offentlig støtte er svært vidt og omfatter alle tiltak som tilfører mottakeren økonomiske midler.  Dette kan være i form av direkte tilskudd, men det kan også være i form av å frita bedrifter for økonomiske byrder som de ellers skulle vært pålagt, for eksempel avgiftsfritak eller gratis husleie. Overføringer til privatpersoner rammes ikke av regelverket. Overføringer mellom offentlige myndigheter faller også utenfor.

ESA kontrollerer

EFTAs overvåkningsorgan, ESA, er gitt rollen med å kontrollere at aktører i Norge, Island og Liechtenstein overholder reglene om offentlig støtte. All støtte gitt av det offentlige, skal i utgangspunktet notifiseres (meldes) til ESA (Se også punktet under Melding om og godkjenning av støtte).

Det skilles mellom lovlig og ulovlig støtte

Regelverket inneholder flere viktige unntaksbestemmelser og det skilles mellom lovlig og ulovlig statsstøtte.

Når er støtten ulovlig?

EØS-avtalens artikkel 61(1) angir seks vilkår som alle må være oppfylt for at et tiltak utgjør ulovlig offentlig støtte.

Støtten må innebære en økonomisk fordel for mottakeren

  • Støtten må være gitt av staten eller av statsmidler (offentlige midler) i enhver form
  • Støttemottakeren må drive økonomisk aktivitet (foretaksbegrepet)
  • Støtten må begunstige enkelte foretak eller produksjonen av enkelte varer eller tjenester (selektivitet)
  • Støtten må vri eller true med å vri konkurransen
  • Støtten må være egnet til å påvirke samhandelen mellom EØS-landene

Hvis tiltaket oppfyller disse seks kriteriene, er støtten i utgangspunktet ulovlig.  Støtten kan da ikke iverksettes før den eventuelt er meldt til og godkjent av EFTAs overvåkningsorgan (ESA). Dette kalles gjerne “iverksettelsesforbudet”. 

For en gjennomgang av alle vilkårene vises det til kap. 2 i Nærings- og fiskeridepartementets (NFDs) veileder; «EØS-avtalens regler om offentlig støtte».

 

Når er støtten lovlig?

Forbudet mot å gi offentlig støtte er ikke absolutt. Det er gitt en rekke unntak fra det generelle forbudet mot offentlig støtte

Unntak for støtte til tjenester av allmenn økonomisk betydning (Services of General Economic Interests, SGEI)

Dette dreier seg om tjenester som er så viktige at befolkningen bør være sikret tilgang til dem.

Eksempler på slike tjenester er nettverk for telekommunikasjon, el-forsyning, avfallshåndtering mv. Det kan dreie seg om tjenester som er viktige for befolkningen, og hvor markedet ikke fungerer godt nok til å levere de tjenestene det er behov for. Eksempel på dette er utbygging av bredbånd i grisgrendte strøk. Virksomheter som har som oppgave å utføre tjenester som er definert å være av allmenn økonomisk betydning (SGEI) må følge støttereglene, men bare i den utstrekning reglene ikke hindrer dem i å utføre de oppgavene de er tillagt. Det gjelder derfor særlige regler her.  

Støtte som oppfyller alle vilkårene i det såkalte SGEI-regelverket, må ofte ikke notifiseres, og det må heller ikke sendes en forenklet melding i etterkant. Men det skal foretas en vurdering av om alle vilkårene er oppfylt, som kan etterprøves av ESA. 

Unntak fra notifikasjonsplikt

Det finnes former for lovlig statsstøtte som ikke må meldes til og godkjennes av ESA:

  • (“De minimis”) Et generelt bagatellunntak for støtte som innebærer relativt små beløp (under 200 000 euro over en treårsperiode)

  • Bagatellunntaket for SGEI. Det gjelder et eget bagatellunntak for “Tjenester av Allmenn Økonomisk betydning” på 500 000 euro over en treårsperiode (for veitransport 100 000 euro).
  • Gruppeunntaket. Unntak for støtte til en rekke formål som er forhåndsgodkjent av ESA. Gruppeunntakene gjelder på områder som små og mellomstore bedrifter, opplæringstiltak, sysselsettingstiltak, miljøstøtte, samt forskning og innovasjon, m.v.

 

Notifikasjon (melding) om og godkjenning av støtte

Støttetiltak som ikke kan tildeles i samsvar med forordningene om bagatellmessig støtte eller det alminnelige gruppeunntaket, må notifiseres til og forhåndsgodkjennes av ESA for at støttetiltaket skal være lovlig. Notifikasjon skjer via Nærings- og fiskeridepartementet.

ESA har utarbeidet egne retningslinjer (“Guidelines”) som gir anvisning på hvordan ESA vil tolke EØS-avtalen på enkelte former for offentlig støtte. Disse retningslinjene kan derfor gi en indikasjon på hva slags støtte ESA vil godkjenne i tråd med EØS-avtalen.

Under koronavirusutbruddet i 2019–2020 tok Europakommisjonen i bruk en krisehjemmel for å gi medlemslandene tillatelse til å innføre støttetiltak som ellers strider mot restriksjonene mot statsstøtte.

Konsekvenser av brudd på reglene

Konsekvensene av at det er blitt tildelt ulovlig offentlig støtte i strid med iverksettelsesforbudet, og støtten heller ikke faller unn under noen av unntakene fra notifikasjonsplikt, kan bli at ESA etter klage eller av eget tiltak gjør vedtak om at støtte skal tilbakebetales fra støttemottaker til støttegiver, med renter og rentes rente. Siktemålet med dette er å gjenopprette markedsituasjonen fra tidspunktet før støtten ble gitt. Et støttetiltak som er iverksatt før EØS-avtalen trådte i kraft kan kreves endret av ESA, men det oppstår ikke da spørsmål om tilbakebetaling.