Publisert: 20.05.2020
Vi trenger å øke bevisstheten om at det må være personlige tilpasninger for å øke involveringen av de eldre i forløpet.
Sykepleieren og stipendiaten ved NTNU Ålesund, Institutt for helsevitenskap, har fulgt arbeidet i Gode pasientforløp. Hun deltok på samlinger i ett av læringsnettverkene og fant fram til fire kommuner som var tidlig ute med å stille pasientene spørsmålet «hva er viktig for deg?».
Samskaping av tjenester
- Hensikten med hele mitt doktorgradsprosjekt er å undersøke arbeidsrutinen «hva er viktig for deg?». Jeg har konsentrert meg om eldre over 80 år som har to eller flere kroniske sykdommer. I den første av tre artikler ønsket jeg å se på hvordan brukermedvirkningen ble når helsepersonell stiller spørsmålet «hva er viktig for deg?», forteller Oksavik.
I arbeidet med artikkelen, som ble publisert i tidsskriftet BMC Health Service Research i februar, valgte Oksavik å se på bruken av spørsmålet i lys av helsepolitiske føringer om at de eldre pasientene skal trekkes inn i prosessen med å utforme eget pasientforløp. Tidligere forskning viser at det er utfordrende å få de eldre til å medvirke.
Fire ulike samarbeidsmønstre
- Jeg gjennomførte fokusgruppeintervjuer i de fire kommunene som var med i studien. Til sammen var det 24 helsepersonell som deltok. De hadde ulike stillinger og kom fra langtidsavdeling på sykehjem, korttidsavdeling, avklaringsavdeling og avdeling for hverdagsrehabilitering, sier hun.
Forskeren spurte om helsepersonellet kunne fortelle om situasjoner der det pasienten uttrykte som sitt ønske fikk følger for behandlingen som ble gitt, og om de kunne beskrive situasjoner der det som var viktig for pasienten var utfordrende for pasientforløpet.
Ut fra alle situasjonene som helsepersonellet beskrev fant forskerne ut at det var fire handlingsmønstre eller samarbeidsmønstre mellom pasientene og helsepersonellet.
Motivere til målsetting
Den første var å motivere til målsetting. Noen pasienter var ikke var motiverte til å sette mål. Dette hang gjerne sammen med redusert kapasitet på grunn av alder og sykdom. De eldre har også et annet syn på helsevesenet og er kanskje vant til å la helsepersonell bestemme hva som skal skje. Pasientene hadde gjerne heller ikke et mål om egenmestring. Helsepersonellet måtte innføre pasientene i tankegangen og motivere.
Sette mål på vegne av pasienten
Den neste tilnærmingen var å sette mål på vegne av pasienten. Det ble gjort når pasienten ikke uttrykte noen mål, kanskje på grunn av tilstanden de var i. Pasienten hadde kanskje nettopp fått en ny diagnose, det kunne handle om kognitiv svikt eller at pasienten var svært utslitt. Helsepersonellet måtte gjøre dette om til en prosess der de ble kjent med pasienten.
Forhandle om mål
Den tredje tilnærmingen omfatter det å forhandle om eller nedjustere mål. Det kunne være uenighet mellom pasienten og kanskje de pårørende og helsepersonellet om for eksempel omfanget av tjenester. Det kunne også være snakk om urealistiske forventninger om hva som er mulig å oppnå. Pasienten kunne ha for ambisiøse mål som det ikke var mulig å nå på de ukene hun var på en rehabiliteringsavdeling. Helsepersonellet følte at de rett og slett måtte realitetsorientere pasienten og de pårørende.
Spesifisere mål
Den siste tilnærmingen, og kanskje den enkleste samarbeidsprosessen, var det å spesifisere mål sammen med pasienten som gjerne hadde et mål klart når spørsmålet ble stilt.
Pasientene er ulike, og til sammen viser disse ulike tilnærmingene at det ikke alltid er så enkelt å stille spørsmålet «hva er viktig for deg?».
Oksavik understreker at de overordnede målene som ligger i gode pasientforløp kan være utfordrende i den arbeidsrutinen «som hva er viktig for deg?»-spørsmålet innebærer. Helhetlige pasientforløp skal være kostnadseffektive, og pasienten skal involveres.
Behov for mer kunnskap
- Vi trenger mer kunnskap om hvordan vi kan bruke «hva er viktig for deg?»-spørsmålet når det gjelder eldre pasienter, og vi trenger å øke bevisstheten om at det må være personlige tilpasninger for å øke involveringen av de eldre i forløpet.
- Jeg hadde kanskje trodd at når du stiller spørsmålet «hva er viktig for deg?», så vil du få et svar der og da. Men det er mer en prosess som går over tid. Det viser også tidligere forskning. Jeg synes helsepersonellet jeg snakket med er flinke til å bruke tid på å bli kjent med pasienten. Jeg er også imponert over arbeidet i de kommunene jeg var i. Det var stor vilje til å innføre denne måten å jobbe på, og de var inspirert av arbeidet i læringsnettverket, legger hun til.
Pårørendes rolle
Et annet av forskernes funn, som ikke er omtalt i artikkelen, er at det var vanskelig å få med kolleger som ikke hadde deltatt i læringsnettverk i denne måten å jobbe på. Jannike Dyb Oksavik er også opptatt av pårørendes rolle. De kan ha et stort ansvar for de eldre, multisyke pasientene. Spørsmålet er hvordan en kan klare å involvere de mer. Det hadde det vært spennende om noen kunne se nærmere på.
